Velforma triffide-skrekk

Verden blir plutselig oversvermet av ondarta kjøtt-etende planter, og det finnes bare én miljøverner som syns vi bør ta vare på dem, og han dør.

Som barn leste jeg sci-fi-romanen «Triffidenes opprør» i en kulturperiode da potteplanter var viktigere enn lykkelige barn. Det var nifst. Denne todelte miniserien tar godt vare på skrekken, og i tillegg feter den opp historien med alt som er tilgjengelig av kjærlighet og drama og mange spesielle, utbroderte og underlige overlevelses-miljøer.

Boka kom i 1951, og den gang var triffidene eksperimentelle planter. I den første filmen, i 1962, hadde russerne skylda. I den andre i 1981 kom vandreblomstene visstnok fra verdensrommet. Og i denne versjonen finnes de ilske grønnsakene i lukka anstalter for å gi biodrivstoff til menneskene, som slik har bekjempet global oppvarming. Jeg vet ikke hvordan du har det. Men når jeg får se en scifi der global oppvarming blir nevnt, blir jeg lamma av trist selvfølgelighets-vegring. Så ikke bli motstandere av biodrivstoff av å se triffide-filmen. Det kommer ikke og spiser deg.

Den triste vitenskapsmannen Dougray Scott har litt av skylden. Men han straffes ikke for det. En solstorm blinder nesten hele jordens befolkning, men Dougray beholder synet så mye at han finner den bevelige og tynne TV-dama Joely Richardson. Scott og Richardson blir ett av de vellykte parene denne kalde våren, og begge leverer sannsynlig oppskakethet mens plantene knurrer i skogbrynet.

Vanessa Redgrave spiller gal nonne som lever i pakt med naturen, og dessuten opptrer stilige små toy soldiers på landet. Her er mange ting. Hygg dere.