Robert Downey jr. har et blikk som kunne tilkjennes ondt rådyr hvis sånne fantes for eksempel i skogen rundt Overlook Hotel. Han er en ultra-nevrotisk, bevegelig geni-detektiv med Charlie Chaplin-plastikk; han er det elitistiske mennesket som kjærlighetssøkende misantrop. Med andre ord en fullblods Downey jr.-skikkelse og en fyr man aldri noensinne blir kvitt igjen.
London blir aldri det samme. Dr. Watson blir aldri den samme, Irene Adler har fått øyenbryn og kropp en gang for alle og dr. Moriarty er så underformulert tablå-stilig at du får lyst til å ta ham hjem og lagre paraplyer i ham. Hvis Ritchie ikke lager en toer, skal jeg personlig dra til London og tisse på det svarte judo-beltet hans. Men han er i gang. Gudskjelov.
Du hadde aldri trodd at du skulle få se den sjabre, usexy tweed-tenkeren Sherlock bokse med bar overkropp i slumskyggene. Men England er et rart sted, og du hadde heller aldri trodd du skulle få høre på da Labour-statsministeren fortalte hva han egentlig syns om engelske arbeidsfolk. Guy Ritchie er en tradisjonsfri action-entusiast med Kvikke Kanin-moves, og det gir filmen en sjarmerende og fantasi-eggende uvirkelighetsfornemmelse. Dette er ikke bare funnet på. Det er funnet på om igjen. Holmes filosoferer seg først gjennom hvilke slag han skal slå. Deretter: Big bang bong, kjempen ligger i sagmuggen. Han er en slags Jet Li i bowlerhatt.
Som dr. Watson er Jude Law forvandlet fra sengekant-skjønnas til en diger, dvalende og dystopisk Guinness-mann med gruvearbeiderkropp. Han er også perfekt og fullstendig befridd fra fjolleriet til en Alfie-flørter.
Filmen starter i et lysfritt gass-London der halvmørket hviler over historien som en smitte. I sekt-elitens torturstue ligger kvitkledd dame på alter, og Sherlock må slåss mot underlige skurker i småborger-kostymer før han møter den kappekledde Voldemort-vondemannen.
Deilig. Så kommer det fæle: Dr. Watson skal gifte seg og flytte i egen leilighet, et forsinka pubertetsopprør som sjokkerer både oss og vennen hans. Dette er sånn kameratene til Ritchie følte det da han fortalte at han ikke kunne komme så ofte på puben lenger, for han måtte sitte hjemme med Madonna og høre på nyork-dansere som fortalte om den gang det regnet.
Det føles heller ikke betryggende at den henretta djevledyrkeren Blackwood står opp fra de døde og begynner å ta livet av folk. Klassisk mørkesekt-fortelling kombineres med moderne seriemorder-sensualisme, og nye slagsmål oppstår. Det gjør også Irene Adler (Rachel McAdams) i en så paverød kjole at selv katolikker vil bli interessert i kvinner. Bikini-sesongen 2010 er på forhånd utkonkurrert av ei dame i så flagrende gevanter (gevanter? Hva er egentlig det?) at ekstrem ungdom uten hår ville ha kastet seg utfor Kjerag i den.