Da jeg så «The road» på kino var smerten så intens at tiden nesten stanset. Jeg prøvde å se filmen om igjen på TV, og opplevelsen av den foresattes absolutte håpløshet var aldeles ikke blitt bedre. Monica var med i tjue minutter og sa: Hvordan kunne du la meg se dette?
En far og en sønn sover ved kloakkfossen, og verden er grå som fellesferien på Vegårshei, bare at på veiene farter de siste desperate kannibaler som pleide å være mennesker. Trærne finnes ikke lenger, dyra finnes ikke lenger, plantene finnes ikke lenger. Mat finnes ikke lenger. Sol finnes ikke lenger. Og nei, det var ikke noe vi kunne ha gjort noe med. Det kom et par kometer, og så var det slutt for den tilfeldige planeten Tellus. Ingen stor sensasjon for materieklumpene som bidro i the Big Bang, men ganske viktig for oss.
Universet er et ubarmhjertig sted, og det finnes ingen vei ut av det. Ingen har beskrevet vår konstante kosmiske ventesmerte og dødsangst så fælt som «The road», og jeg håper virkelig ikke den skaper en trend. Vi som fører våre barn til et grønnsakslangt liv med nederlag, angst og lidelse for at de skal helt sikkert dø i ensomhet og aldri gjenoppstå, trenger virkelig ingen påminnelser. Livet på Jorden er egentlig slik «The road» skildrer det. Så drikk vin. Se på solnedgangen og Cartoon.
Jeg vet ikke om det er tilfeldig at Viggo Mortensen ser ut som Kristus i rollen som den forfeilede frelser. Han er i hvert fall fantastisk, og det kommer jeg aldri til å tilgi ham.