«The collector» er en av de mest kjøpte dvd-filmene i USA, og den er ikke dårlig sjøl om den ble skrevet av noen sjelløse «Saw»-folk. Filmen består av fysiske urimeligheter og psykiske påkjenninger, den redder seg på stemning der man egentlig skulle ha ledd rått av fraværet av fysisk tilforlatelighet. Det skjer ikke mye som kunne ha skjedd her.
Skogoppgang med skimmer og mumlemusikk. En surrealistisk, Lynch-aktig utkantstemning, usannsynlig idyll og bange anelser uten smell. Håndverkeren er en nevrotisk innbruddstjuv for å hjelpe eks-kona si fordi han elsker dattera. Filmen bygger seg sakte opp ved at den egentlig forteller tjuvens historie, og så står han inne i huset til arbeidsgiveren og skal plukke safe. Han hører skrik. Overmodne støvler fra første verdenskrig går i trappa, og uten at du aner hva som kan ha skjedd eller hvor mange ingeniører som egentlig jobba på innretningene, er huset fullt av skarpe, dødelige feller. Det er som om noen har reist fra Macauley Culkin igjen, og gutten er blitt en kroppsbygd natte-psykopat.
I kjelleren sitter far og er torturert til det ugjenkjennelige. I badekaret ligger mor og blør med ting stifta til pannen, innvoller blir utvoller. Det er så fælt at du ikke en gang ville ha unnet Kim Cattrall en sånn død.
Det minneverdige i denne filmen er Josh Stewart, som likner Sean Penn etter at han ble skilt fra Madonna og fikk synlig forstand. Han har et fint ansikt og gjør det bra. Forholdene tatt i betraktning.