I noen filmer er skuespillerne alt: John Cusack er den genetiske bæreren av en tidløs seriøsitet som gjør ham ubetalelig morsom, og han kan framstille selv forsinkelser med en beregning av tid som man ikke kan reise fra. Cusack spiller den 45-åringen som dama forlater. Rob Cordry har den hese bybjørnen Bruce Willis ett eller annet sted i DNA-et sitt, men han er dessuten den perfekte framstillingen av spritbasert partydyr som ingen egentlig vil ha, ikke engang døden. Craig Robinson («The office») er Papa Bear, en omfangsrik afris som du kan bruke som ankerfeste, dødmannsknapp og søkke hvis du skulle trenge å henge fast i livet. Clark Duke spilte Marty i «Kick-ass», og i denne filmen er han forskrekka resignert ungdoms-sidekick til voksenbønsjen og mods-fin kjeller-nerd. Han er paprika-biten i din oliven, han er nøtta i grøten, han er forurensninga i Tsjernobyl-brusen.
Jo, det er med Tsjernobyl-brus. Da de gamle mennene med nevø oppsøker sin ungdoms festehotell, søler de laksefarga russervæske på taimeren til yacuzzien, og smutt og smell – de havner i 1986. Martin McFly-syndromet, Peggy Sue ble gift og alt det der: Den framtidssvangre sommerfuglflagre-festen da alle ting ble til. Det blir ytterst deilig. Miami Vice t-skjorte. MTV. Gul kassett-spiller. Ronald Reagan. Leggvarmere. Michael Jackson er svart. Og ut av intet kommer the pool guy Chevy Chase med glimt i auet og snøgrått grøsserhår. Himmel, som jeg har savna Chevy Chase!
For ikke å ødelegge framtida må de tre som var der for 25 år siden forsøke å gjøre de samme tingene om igjen. Det går så som så, men fordi skuespillerne er gode og replikkene ålreit, skaper de en fantastisk fjollefest for nostalgiske førtiåringer og flere til. De drikker, de ferker, de røyker og redder ingen delfiner, men de dusjer seg durabelig med åttitallet, og musikken er stor.
En helt annen ting: Jo Nesbø har faktisk skrevet en fantastisk barnebok om et tidsbadekar. Den heter "Doktor Proktors tidsbadekar". Anbefales.