«An education» oser av menneskers drøm om å klatre i den britiske klassestigen. For å tro på filmen hjelper det å vite at den bygger på en sann historie fra 1960-tallet.
I virkelighetens verden opplevde den 16 år gamle skoleeleven Lynn Barber en dag at en dobbelt så gammel mann, Simon Goldman, stoppet i en stilig bil og tilbød henne å sitte på. Det ble innledningen på et ulikevektig forhold der han varter henne og etter hvert også foreldrene opp med alskens gaver og tilbud.
Hva som så skjer, skal ikke røpes. Det holder å si at manuset til Nick Hornby ligger tett opp til Barbers selvbiografi. Slik dramaet utfolder seg, blir filmtittelen tvetydig: Education kan bety både utdannelse og lærepenge.
16 år gamle Jenny bor med sine konservative foreldre. Deres største drøm er at datteren skal ta en så god eksamen på Twickenham jenteskole at hun kommer inn på Oxford universitet.
En dag hun står i filmregnet med celloen og venter på bussen, kommer den sjarmerende mannen kjørende, her kalt David Goldman. Vips er hun fanget.
Jeg så filmen uten å vite om hovedpoenget. Snart oppstår en rar følelse av at noe er feil. Dette kan da ikke være en moderne Eliza Doolittle som løftes ut av rennesteinen av Henry Higgins? Goldman lærer tenåringen å te seg på nattklubber, i fine restauranter, hotellsuiter og på kunstauksjon. But what's in it for him?
Ubehaget øker før sannheten omsider kommer for en dag.
Dypest sett er filmen et lærestykke i hvordan uskyld møter bedrag, sannhet dreies til løgn, seksualitet blir forvrengt. Det siste blir bare overfladisk antydet, målt mot Barbers refleksjoner.
Det krever sine skuespillere å få fram nyansene i det som skjer mellom det umake paret. 24 år gamle Carey Mulligan som spiller Jenny, kan passere som en veslevoksen 16-åring. Likevel virker hun for verdensvant i replikkene. Peter Sarsgaard agerer på en rett fram måte for å forlede både Jenny og oss til å tro på sine ærlige hensikter.
Scherfig har renskåret fortellingen slik at den ender som et snusfornuftig lærestykke. Det er greit nok, men egentlig litt kjedelig. Noe har blitt borte på veien fra Barbers refleksjoner og til kinolerretets forenklinger.
kristin.aalen@aftenbladet.no