Når de er sammen kan de være seg selv overfor hverandre, selv om de er forskjellige. Gitti er livlig og direkte, og ønsker seg barn. Chris er mer innadvendt, ambisiøs og litt snobbete, og tror at barn vil stå i veien for hans arkitektkarriere.
Gitti og Chris tilbringer later dager på ferie på Sardinia, og sakte kommer kjedsomheten sigende. Men det er først da en arkitektkollega av Chris og hans kjæreste dukker opp at idyllen og maktbalansen i forholdet blir satt på prøve. Hans og Sana har stor ytre suksess, men er i Gittis øyne konvensjonelle. Nå ser Chris plutselig Gitti gjennom det andre parets øyne, mens Gitti ser Chris forandre seg for å tilpasse seg det andre paret. Og ingen av dem liker hva de ser.
«Alle andre» er en langsom film uten de store ytre hendelsene. Filmet teater kan vi godt kalle det. Men etter en litt langdryg og begivenhetsløs opptakt faller man inn i stemningen, og til slutt synes jeg ikke at et eneste bilde var overflødig. Den karakteristiske uglamorøse tyske realismen dominerer både det visuelle uttrykket og dialogen, noe som gjør det raknende forholdet både troverdig og gjenkjennelig. «Alle andre» er både et realistisk kjærlighetsdrama og en treffsikker skildring av moderne menneskers hang til båssetting og higen etter ytre suksess.