Det du får se er først og fremst en bråte med folk. Filmen fra slutten av 1100-tallet er rikt befolka av allmue med skeive tenner og stygg hud. Alle sier «hæøøøæææåå» i et slags vedvarende, fortløpende vokal-show som utgjør filmens lydspor sammen med syttitallskjut folkemusikk. Dessuten dundrer hestehovene (nei, ikke blomstene denne gang) krigersk for å lage den rette stemningen når menn i strikkedrakter går i krig for å holde seg ute av EU.
For denne filmen handler virkelig ikke om den Robin Hood du kjenner. Det vil si: Historien slutter med at han slår seg til i den opprørsgrønne share-wooden (antakelig i nærheten av Pirate Bay) fra hvor han skal komme tilbake og rane levende og døde. Før det driver han krig, og når Ridley Scott filmer krig, går det av og til over stokk og stein bokstavelig talt. Scott har anvendt samtidas kvistkutter-dramaturgi så ekstatisk at man risikerer å utvikle slitte netthinner og mister grepet på hovedpersonene.
Egentlig er Robin med kong Richard med løvehjertet i Frankrike på vei hjem fra Palestina. Longstride blir uvenner med kongen fordi han er en så framsynt mann at han klager over myrderiene av muslimer. Til gjengjeld dør kongen, en kynisk og ugloriøs håndverker i statsviter-bransjen. Veien ligger åpen for skurken Godfrey, en mann som selger seg til franskmennene, siden de vil komme over kanalen og påtvinge britene en union.
Rolig nå. Robin kommer til England med kongens krone, sier at han er Loxley, avslører seg som Longstride og blir invitert av Max von Sydow til å bli Loxley igjen, men han får ikke ligge med fru Marion for det om, for hun spilles av en småmilitant balleknuserversjon av Cate Blanchett. Samtidig drar renegaten Godfrey rundt på landsbygda og innkrever ekstraskatter som en rutinert bompenge-politiker, og han brenner våre gårder og voldtar vårt kveg.
Så skjer det merkverdige at Robin Hood blir en slags hærfører for den veike, feige tosken kong John, og sammen drar de til Vera Lynns cliffer og spidder franskmenn. Det er et voldsomt og kaotisk slag der mange halvkjente ansikter farer forbi i verre fart enn under Gladmaten, og du vil ikke bli forskrekka om du ser far din der.
Bakgrunnen for denne merkelige vrien er at pappaen til Robin var en henretta liberaldemokrat som utformet et mektig charter som skulle sikre like rettigheter for alle folk. Og kongen John sier ja til det, som politikere gjør i valgkampen. Men når franskmennene først er jaga hjem igjen for å torturere gjess, da vil han ikke. Og sånn blir Robin en lykkelig fredløs i skogen.
Ridley Scotts film er blitt til av et manus som het «Nottingham» og skildret sheriffen som OK og Hood som en banditt. Men regissøren fikk folk til å skrive det om (blant andre Tom Stoppard), og dermed oppsto denne verken-eller-historien.
Den største svakheten ved filmen er likegyldigheten. Robin og Marion er tilsynelatende ikke mer interesserte i hverandre enn Farmen-deltakere. Det oppstår aldri noe skikkelig vennskap mellom Robin og Lille-John og broder Tuck. De løper lojalt rundt hverandre som innkjøpte fotballspillere og gjør jobben sin. Det er alt. Det vil si: Det er flott. Det er fargerikt og til dels imponerende, som er ett av de styggeste orda i vår overdådige samtid. Men det hadde ikke egentlig gjort noe om franskmennene vant VM, Lady Marion ble gift med Nick Clegg og Robin Hood ble sendt som ambassadør til Kabul.