Før eller siden måtte noen lage filmen om mannen som var elskeren til sexsymbolet Brigitte Bardot, var gift fire ganger og skapte «Je t'aime», tidenes erotiske skandalelåt.
Biografiske filmer over eksentriske kunstnerpersonligheter snekres gjerne over en fast lest. I et realistisk filmspråk får vi vite hvordan vedkommende som barn røper sitt talent, havner i opposisjon til autoriteter, for så å folde ut sin kreative åre, bli berømt og forfalle i angst og rus.
Regissør Joann Sfar følger mønsteret, men benytter et friskt fortellergrep som bryter med realismen:
12 år gamle Lucien (Serges fødenavn) og hans foreldre i Paris blir tvunget av nazistene til å gå med gul jødestjerne. Gutten reagerer på ydmykelsen med å bli så oppmerksom på eget utseende at det vokser fram en stygg, karikert tvillingfigur med abnorm nese, svære ører og kjempelange fingre. Fiksjonsfiguren dukker jevnlig opp i filmen, blir en samtalepartner og beordrer Serge rundt – ofte dit han selv ikke vil.
Eric Ermosnino i rollen som Gainsbourg gir en billedlik, troverdig tolkning av en urolig sjel som stadig erobrer nytt kunstnerisk land og vakre kvinner.
Således utfolder Laetitia Casta seg som lettkledde, blonde Bardot. Anna Mouglalis snakker med dyp stemme som skjønnheten Juliette Gréco hvis røst ble sagt å inneholde «millioner av dikt». Lucy Gordon spiller britiske Jane Birkin som Serge fikk datteren Charlotte med. Til slutt trøster Myléne Jampanoï ham som Bambou etter at Birkin ikke holdt ut hans drukkenskap og eksentriske påfunn.
Som sagt, det er mest nostalgi i skildringene av et dekadent og opprørsk 60— og 70-tallsmiljø. Den musikalske historien virker regissør Sfar mindre interessert i.
Men en passant får han fram hvordan hovedpersonen går fra chansons på 50-tallet over i jazz. Tiåret etter trer Gainsbourg inn på popscenen med erotiske låter som gir ham skandalery (Les Sucettes/Lollipops, Je t'aime), for på 70-tallet å dra til Jamaica som rock- og reggaeartist. 80-tallets elektronikaperiode droppes helt.
Mest moro må det være for franske og musikalske feinschmeckere å høre artisten synge mens røyken svever fra en obligatorisk sigarett. President François Mitterrand skal i Gainsbourgs begravelse i 1991 ha sagt at «han var vår Baudelaire, vår Apollinaire og løftet sangen opp til kunst.»
Gainsbourg framstår i filmen aldri som en mann man får lyst til å bli venn med, enn si gifte seg med. Men som studie i et kulturelt ikon er filmen morsom å se.