«Apriltårer» forteller en langsomt melankolsk historie om en edel ung soldat av den Hvite Overbevisning som redder en kvinnelig partisan av den Røde Overbevisning fra å bli henretta av møkkafulle soldater i 1918. Da hadde de borgerkrig i Finland, når de var litt edru.
Den første delen av filmen ser riktignok ut som ei norsk syttitallsgreie med kjøligsolt kystnatur, tenksomme nærbilder og replikker som er knappere enn blåskjell-rap. Men den engleaktige gutten har fjes som en regnvaska bjørkestamme, og jenta tar tak i oss alle med sitt særegne, sterke Maria Bonnevie-utseende. De er lette å like der de sitter skulende og skipbrudne på holme.
Det er imidlertid ikke hva filmen skulle handle om. Soldaten haler av gårde sin fange til dommer Emil i den okkuperte herregård. Han har Bustenskjold-bart og Hitler-sveis, han er dikter, men krigen forvandlet kulturmennesket til en sørgmodig (og full) henretter som strir med sitt vankelmodige seksualliv, siterer Goethe og stirrer sorgfylt på kvinners underliv gjennom kvisthålet.
Dommeren får godhet for den vakre unge soldaten, som for øvrig ikke er en vanlig dum bonde, men kunne spilt Beethoven hvis han bare ville. Derfor blir henrettelsen av den karismatiske partisankvinnen utsatt på ubestemt tid, og fruen til Emil får sex og Emil får nesten sex og den unge gutten får til slutt sex av en helt annen karakter som antakelig skal understreke krigens psyko-seksuelle karakter. Men da har filmen forlatt oss alle og vandret med moll-nynnende halsklumper inn i en pompøs parodi. Der blir den.