Biskopen og jeg hadde aldri sett noe så tydelig før. Fargene var som en blanding av sentimental naturfotografering og oktansterk terabyte-animasjon. Det finnes ikke noe naturlig ved skjønnheten i «Avatar», og det er kanskje litt paradoksalt for ei panteistisk høymesse. Det er bare sånn at kunstigheten har nådd et perfeksjonsnivå som vil få høyoppløsningsnerder til å falle i åpen gråt for første gang siden Sandra Bullock mista håndkleet.
Fremdeles har ikke filmen begynt. Fremdeles ser jeg på menyvisninga.
Det blir ikke verre da den litt tungtryna verdensroms-amerikaneren våkner fra reisesøvnen sin (seks måneder soving er til og med varigere enn nattoget) og setter seg til rette i rullestolen. Hjelpemiddelsentralen finnes nemlig ennå. Menneskene har reist til andre solsystemer og opphevd Einstein med betydelige kilometer i timen – men rullestolen har de ikke gjort noe med. Den lamme soldaten kommer til en galakse i nærheten av vår, og der vokser en menneskeliknende skogsrase mennesker som heter omtrent nai’vene (jeg begriper ikke at Cameron kunne gi dem det selvironiske navnet). De har fransk modellkropp med masai-skjelett, de har en flat nese som kunne vært Mickey Rourkes og de snakker omtrent som Märtha Louise.
Den handikappede verdensroms-amerikaneren blir forvandla til en avatar, et kunstig skapt indianervesen som funker som en slags kropps-protese. Soldatens sovende hjerne styrer avataren innledningsvis ut i den nye Camerons futuristiske jenteroms-sentimentalitet. Det er malerisk, det er eventyraktig med en fortellerklarhet i bildene som gjør at du ville ha trodd på Rasmus Hansson. Og det er et poeng, for ute i verdensrommet oppstår mye miljøvern etter hvert, og i utnyttelsen av disse natur-ressursene er det ikke snakk om delelinjer. Menneske-imperialistene vil ha alt.
Stephen Lang spiller superskurken. Han er Columbi skarpe egg, han er våpenføreren som vil underlegge seg indianerne og deres ressurser, deres hellige trær, manet-engler, deres livsstil. Lang er ikke en venn av urbefolkning, og han ville fått bank på puben i Karasjok.
Så kommer den første National Geographic-turen innover i jungelen. Det er ubegripelig vakkert. Gigantblomster som krymper som tiss i isvann, hammerhai-fjesa neshorn-dinoer på display, panter-dinoer som forfølger vår avatar under birkerot og driver ham til å ta en Butch Cassidy and The Sundance Kid i fossen.
Slik treffer han Pocahontas-beiben Neytiri som ganske riktig likner litt på Nefertite og har en SU-aggressiv miljøvern-stil. Hun er hestehvisker og...
Der krasja Blu-ray-spilleren min. Den eneste måten å få den i gang – ta strømmen. Start om igjen. Tragisk breakdown skjedde tre ganger på tre kvarter, og til slutt måtte jeg i stedet se den vanlige DVD-versjonen. Det er ikke samme filmen. Bildene blir som fotostatkopier av malerier.
Vi står ved et poeng her. Det er som med iPhonen: Man har laget et produkt som er så avansert at det ikke kan ta vare på seg sjøl. Min Sony Bluray er rundt ett år gammel, og den begynte å sutre om oppdateringer fjorten dager etter at jeg kjøpte den. Oppdatering? Jeg er en vanlig filmseer, ikke en ingeniør. Vi er steinrike forbrukere i et teknologisk halvveis-land der ting ikke egentlig virker lenger. Men OK. Jeg har oppdatert Bluray-spilleren slik tusenvis av andre forbrukere har gjort. På nettet vil du finne gratis nedlastingsfiler til nettopp din spiller. Du gjør dem til ISO-filer og brenner dem som imagefiler på CD, og så finner spilleren oppdateringen sjøl. Noen spillere har oppdatering gjennom USB. De som er knytta til nettet, finner oppdateringene. Men det ser ut som om det er blitt sånn i verden som en frustrert butikk-ansatt sa til en slektning: De som lager filmer, finner på nye ting hele tida, og teknikken henger ikke med.
Begeistringen tok seg ned. Filmer har krasja før, men ingen så mye som «Avatar». Jeg likte den ikke egentlig lenger. Det hadde jeg kanskje ikke gjort uansett, for filmen beveger seg over i en melankolsk Steinerskolen-ekskursjon i naturmystikkens tårevåte Gudrun-land. Sigourney Weaver spiller super-Gudrun som blir med vår mann til indianerlandsbyen, og han blir til en slags Little Big Man som i en revitalisering av det urtemjuke syttitallet godtas av indianerne i farger som vil få de egentlig utdødde hippiene til å finne fram sitt peruanske pannebånd. For å være helt ærlig blir handlingen ei litt klein Blekkulf-greie herfra. Men så må man ta en avgjørelse: Nå ser du et rikt og vennlig folke-eventyr, og du har lov til å forelske deg i den naive fortellingen og alle banalitetene, for eventyr er ikke særlig intellektuelle ting.
Melankolsk, men fiks action oppstår etter hvert. Lang starter krig mot urfolka, og siden vi er norske, kan vi se «Avatar» som en Afghanistan-film om imperialister som overkjører det opprinnelige samfunnet med sin sjølsikre ideologi. Det er sprekt, og det er spennende. «Avatar» er en Disney-film om alle skogens dyr, den er en Soldier Blue-film, den er en Shawshank Redemption om den store hvite frelser og det er en slags Tarzan-film. Det er umulig å ikke bli lattermild, og det er umulig å ikke hygge seg. Men for oss alles skyld: Gå ikke hen og tro at den forteller noe vesentlig.
Epilog:
Etter at mekkerne hadde skaffet meg den rette oppdateringen, spilte filmen helt fint. Da jeg så den om igjen med den seks år gamle sønnen min, sånn at jeg måtte forklare handlingen, oppdaget jeg til min forskrekkelse at Cameron virkelig har laget et slags filmatisk landssvik. Hentydningene til USAs moderne historie er ikke bare påfallende, de er ramme, og urfolk-kvinnene chanter slik arabiske kvinner gjør når krigsmaskinene ødelegger landet deres. Det er en desperat bitterhet og soningsvilje i filmen. Jeg bare nevner det. Kanskje er "Avatar" likevel viktigere enn jeg trodde.