I «Arctic outbreak» er biologen Val Kilmer blitt så bittertrist over menneskene at han vil smitte dem med kryp som ødelegger kroppene i ubeskrivelige smerter. Det er også med en ung student som helst vil bombe verden fordi far hans var sjef for en oljerigg der det skjedde en ulykke. Mange rare oppfatninger av idealisme finnes der ute i etterliknernes profet-inflasjon.
Men filmen er faktisk ganske spennende. På ei øy langt oppe i det arktiske fantasilandet Utendørs finner Kilmer og folka hans en smeltende mammut. Dessverre er den full av merkelige små virveldyr som kryper inn under huden på folk og omgjør dem til klekkerier. Spyr og dør, spyr og dør. Til utposten kommer Kilmers datter, en helikopter-pilot og noen tungsindige studenter, og så går filmen inn i en tundraversjon av alle-skal-dø-handling med tilforlatelig regi og tilløp til spenning. Sykdommen er ganske grisete, og filmen er ikke for de som blir kvalme av å se eggeskall i pannekaka.
Budskapet er paradoksalt: Ungdommene maser med at menneskene ødelegger naturen, og så kommer et kryp fra en mammut og viser hva natur egentlig er for noe. Natur er noe moralfritt, ubønnhørlig og forferdelig som vi må bekjempe. Naturen er et psykotisk, nevrotisk, psykopatisk nazisted som vi etter mangfoldige tusenår med frykt og smerte har klart å vinne over; vi overlater ikke verden til den om igjen.
Filmen ble skutt i Vest-Canada og ble velsignet av en indianerhøvding. Apropos «Avatar».