Den kanadiske svart hvitt-filmen «Polytechnique» handler om en skolemassakre i Canada i 1989. Den er skildret med en dvelende, upoengtert og rotete kunstferdighet som skaper en slags likegyldig undring. Vi får se den unge kjønnsfascistens tunge (tomme? smertefulle? bitre?) blikk, for han liker ikke at kvinner utdanner seg til mannsyrker. Han kunne like gjerne vært en mann som ikke likte sykkelstyrer eller påskeaften, for mannen er høytideliggjort i den grad at han mangler identitet. Vi får se noen utvalgte folk ta på seg strømpebuksa før massakren. Vi får se en følsom gutt med skjegg som ble forferdelig lei seg etter massakren.
Morderen går inn i en skole og skyter en haug med kvinner. Slik regissøren skildrer det, oppstår to frustrerende spørsmål. Et femtitall unge menn i soldat-alder befinner seg få meter fra morderen i løpet av den antatte halvtimen dette varer, men ikke én av dem forsøker å stanse ham. Er det poenget? Mens skytinga pågår klarer filmen å skape en slags tidsboble – du får fornemmelsen av at dette foregår på en annen planet eller i en annen dimensjon, for det dukker ikke opp én eneste lærer, én eneste sikkerhetsvakt, én eneste politimann. Som om resten av verden er evakuert. Er det poenget med filmen? Er tomheten et tema, eller blir det bare sånn når filmregissører forsøker å erstatte forteller-evne med overflødig flinkhet?