Pfeiffer spiller gammel hore i Frankrike like før en eller annen verdenskrig, og da hun tar seg av venninnens (Kathy Bates) evige russ av en sønn for å holde ham unna opiumen, da oppstår det paradoksal, evig og uvitende kjærlighet.
Filmen er en estetisk nytelse. Micky P. har øyne som er grønne på samme kunstige måte som Rivieraen og bassengvann. Det rødlige håret hennes får øynene til å ut som overdrivelsen av hittil uoppdaget kattedyr, og det er nok meningen, for hun forfører den unge gutten på det mest dødssyndige.
De reiser til et slott og elsker i lyset fra en usedvanlig gulvarm peisild, og det oppstår en slags poetisk estetisk anti-romantikk; som om du fant et litt fint barndomsfoto av Hitler i den gamle glans-samlingen.
Pfeiffer poserer i flott lys. Hun ligger på ryggen i nattøy fra Kids gardinkatalog snakker murrende om seg selv og sin profesjon, og deretter ligger hun naken på magen under et massørlaken og snakker om Chéri. Ett eller annet land uten vær skinner sitt mjuke tusendollar-lys inn gjennom forseggjorte vinduer, og selv de fattige av dere design-interesserte ville være villig til å gi bort en gripetommel og en storetå for å få tak i hus med sånne eksteriører. Fantastiske hager, et vell av frodige blomster som stilker sin sødme til rådighet for de som vil betale (metaflor).
Gutten kalles Chéri og spilles av Rupert Friend med en hypnotiserende blanding av intelligent mannsfølsomhet og androgynt idioti. Dama sitter mest rundt og ser på oss for at ikke sminken skal sprekke, mens Friend får mesteparten av lerretet for seg sjøl og gjør mye ut av det.
Stephen Frears var ofte en kynisk regissør. Her blør han for kjærligheten og alderdommen.
Laget etter romanene til Colette.