En svigerfar drar på hyttetur med den dama som hans sønn nettopp har forlatt med to små døtre. Dama ser framfor seg med paralytisk Modigliani-fjes og trenger trøst, men i stedet forteller svigerfar om at det kan være rett å velge kjærligheten og det kan være rett å velge forandringen.
Vi sier: Høh! Klapp igjen, din tosk.
Det er noe helt skeivt med sannsynligheten i denne filmhistorien. Det er noe rart ved Marie-Josée Croze, og rollemannen til Daniel Auteil er rett og slett for kjedelig til at hun ville ha forelska seg i ham på den livsutslettende fantasimåten. Forholdet antyder at det er noe rart ved dama, men vi får ikke lese journalen hennes, for historien er konsekvent fortalt fra den forelska 60-åringens synspunkt.
Auteils ansikt har etter hvert blitt redusert til ekstrautstyr på hans eksentriske ørnenese. Men den visuelle reduksjonen av en stilig skuespiller betyr ikke så mye som at han spiller elsker med en innsmiskende, nervøs halvgjorthet som ville ha irritert trusene opp igjen på ei intelligent jente på noen og tretti.
Poenget med fortellingen er at Auteuil i sitt livs viktigste øyeblikk valgte det trygge og det faste. Han ble hos kona og huset ved sjøen, mens hjertet fortsatte å leve sin kjøleskapstilværelse hos den forlatte Mathilde. Så når svigerdattera opplever at mannen går fra henne på grunn av en annen kvinne, sier han: «La mannen til helsike gå, for han elsker deg ikke lenger. Start et nytt liv.»
Og så kommer en grånende sølvmorgen sigende med sine ustemte løfter om flere problemer.
Det er en velspilt og ganske engasjerende film, men en eller annen gang må noen forklare meg hvorfor Auteuil valgte å framstille forelskelse som ynkelig.