Dette er hva alle skuespillere kan. Det er grunnen til at de valgte yrket sitt, for djupt i en hver ekshibisjonist finnes antakelig et offer som gjerne vil ut og bli sett.
Samma det. Margreth Olins «Engelen» er så smertefullt gripende at jeg ville ha reist til Brasil for å hente Terboven hjem til peisvarmen. Og poenget er dessuten at narkomane mødre ikke er nazister, og det er lov å bruke vettet sammen med følelsene. Det ville vært et mirakel om en god skuespiller som Maria Bonnevie ikke knuste kynismen vår i en film som dette. Dessuten spiller Gunilla Röör en nesten umenneskelig intrikat morsrolle som gir filmen en depresjonsdybde som man vanligvis må utenfor Norge for å oppdage.
Dokumentarfilmskaperen Olin baserte sin første spillefilm på opplevelser med virkelige personer. Hun har gjort det på den rette måten. I stedet for å skape en slags kikker-dokumentarisme der mennesker kan kjenne seg igjen, har hun konseptuert opplevelsene sine og gjort dem allmenne. Dermed blir dette noe mer enn et tabloid album-ark fra regissørens private Kleenex-mappe.