Dersom alle de regissørene som har drømt om å lage en ny «2001 – en romodyssé», hadde vært samlet i ett rom, ville det blitt mye Strauss-nynning og mye lavt snakk.
For når man får se Danny Boyles halvferdige forsøk på en stilorientert, små-teologisk sci-fi, virvler hukommelsen opp minnene om hvor stillferdig Kubricks film var. Hans verdensrom føltes som å være til stede i et digert bibliotek. Sånn er også Boyles nesten-kopi.
I «Sunshine» har menneskene oppdaget at sola slukner. Ironisk nok fører det til at Grønlandsisen gjenoppstår, og isbjørnene får antakelig rekordkull. Men framtidas reisonauter godtar heller ikke Guds vilje med klimaet, og i stedet for å skylde på rushtrafikken, sender de en ekspedisjon mot sola for å bombe den til fornuft (Irak-metoden). Den første gjengen bare forsvinner. Så reiser nummer to av gårde med den største bomba siden Marilyn Monroe i lasterommet. Den kjernefysiske tennsatsen skal få solkjerna til å se lyst på det igjen.
Det er en melankolsk reise, og det sterkeste er at filmen klarer å formidle et nesten ignorert fremmedfølelses-fenomen. Jo lenger menneskene kommer fra Jorden, desto uviktigere vil den fortone seg. Det mest sannsynlige som kan skje i rommet, er fornemmelsen av enhet med intetheten. Evigheten blir viktigere enn livet fordi Universet er sånn og fordi vi er laga for å tilpasse oss omgivelsene. Spesielt tenkende mennesker vil bli slått av parallellene: Rare tilstander oppstår hos mennesker som bringes til fjernhet fra fellesskap.
«Sunshine» er ganske spennende. Folka trøbler med hverandre, de trøbler med teknikken, de trøbler med en gal solgud, alt mens Cillian Murphy stirrer ut i mørket under øyevipper på størrelser med tarantella-bein. Kan dette virkelig gå godt?