De som har forsøkt å lese tegneseriebladene om heltene med renessanse-navn, hadde alltid behov for noe sterkere enn 60 watts pærer – og kinofilmen følger opp med en stilfull dysterhet som gjør at animasjonene i starten minner om «300». En evig ondskap har inntatt jorden, og det haster igrunnen med å få den sendt hjem igjen. Skygger og fantasy-surrealisme.
Raphael driver sørgmodig vigilante-virksomhet i en Batman-trist storby. Leonardo har reist på landet for å tenke gjennom ting. Michelangelo opptrer for barn, og Donatello sitter som data-support mens Splinter vandrer rundt i sin varehus-buddhisme og snakker som en brent kinesisk lykkekake.
For at ungdommen skal henge med er April utstyrt med ny Kill Bill-drakt, og hun flørter forutsigbart med kule Casey. Men ingen er lykkelige. Ingen er egentlig venner. Filmen ser ut som om den ble laga for dypt deprimerte by-barn som trenger å gjenoppleve alle tings håpløshet, før heltene etter hvert finner tilbake til samholdet og hverandre. Samtalene er som ekkoer fra samtidas innholdsløse konflikt-dyrking. Man må egentlig være godt over 30 år eller under 6 år for å kunne relativisere den dystre fiendskapen i filmen.
Men dårlig er det ikke. Mye sprett-action, kule monstere og en filmutførelse som minner om dataspill med god grafikk.