Zachary Knighton har en egen tidløs syttitallssjarm med det uflidde hasj-skjegget sitt og de intelligente rocker-auene. Sophia Bush spiller venninnen hans med et imponerende talent for initiativrik skrekkslagenhet, og Sean Bean er som kolesterol i tynn arterie: huden kjølner av ham, samtidig som mannen er sympatisk på en psykotisk måte.
Vi vet fra den forrige filmen at John Ryder skal forfølge de to studentene som en stygg influensa, men spennende blir det likevel. Kristen barnefamilie utryddes sjokkerende omtrent der hvor Tre Amigos traff den syngende busken. Dama blir innestengt på diner-do med Bean utforbi. De lokale lensmennene er dummere enn sardiner og tror ikke på noen som er yngre enn 43 år og tolv Garth Brooks-cd-er. Hans og Grete flyr forvirra rundt i rusthaugene og leter etter en utvei, mens Bean kommer rutinert haglende som skjebnens fetter, og alle tenkelige ting går forferdelig, unevnelig galt i fantastiske backroad-landskaper, der ødselheten er som forsida til en godt opplyst cowboy-måne.
Og over alle ting: «Du skulle ha hørt på meg». Den verste mannsskrekken av alle.