Michael Moore viser kynismen i det amerikanske helsevesen. Morsomt, frekt og forenklende.
Etter å ha sett hans dokumentarer om vold (Bowling for Columbine) og 11. september (Fahrenheit 9/11) blir Moores filmatiske metode lett gjenkjennelig. Men nå plattere enn før:
Moore vil fortelle at fingertuppen til en mann gikk tapt da han ikke hadde råd til å sy den på. Smakk inn med bilde av måke som hakker i en søppeldynge.
Slik gjør han til stadighet. Fikk du ikke med poenget, skal et kjapt bilde holde deg på sporet. Med syrlig humor og grelle eksempler leverer Moore sin «sjokkumentar». Ofte ler jeg, andre ganger blir det for enkelt.
Det er nærmest tragikomisk å se hvor nådeløst USAs helsevesen fungerer, et system som lager profitt av sykdommer. Regissøren er smart nok til ikke å bruke krefter på 45 millioner amerikanere som ikke har råd til helseforsikring. I stedet tar han skrekkhistorier fra de 250 millionene som har forsikret seg.
Den røde tråden tvinnes tykkere og sterkere etter som Moore dynger på med eksempler på at selskapene nekter folk behandling og medisiner. Av én eneste grunn: Å øke selskapets profitt.
Filmens sluttsekvens, der syke 11. september-helter får hjelp på Cuba, er storslått, men ytterst frekk raljering med USA.
Amerikanerne trenger nok å se Moore dra til Canada, England og Frankrike og oppdage at helsevesenet der er gratis, solidarisk og dekket via skatteseddelen.
Men hvor interessant er hans nye innsikter for oss? Ikke så veldig. Vi vet godt at norsk helsevesen har sitt å slite med.
kristin.aalen@aftenbladet.no