Verken grandisgjengen, smågodt-slukerne eller mcdonaldistene tilgodeses når en rotte med sjeldne evner begynner å komponere gourmetmat i en Paris-restaurant. Men hvis du skal bebisitte en kulinarisk kyndig femtiåring med hjemmebrodert Larousse-forkle (timian-motiv)og t-skjorter i extra virgin-grønt, da vet du hvor du kan ta med mannen. Restaurantkjøkkenets detaljer er uimotståelig romantiserte, som man sikkert kan skjønne når filmens ene skurk er fra Mattilsynet og en del av budskapet blir at bare dumme folk reagerer på rotter i restaurant.
Hovedrotta Remi er som en lett-parodi på lukt-geniet i «Parfymen». Han er i stand til å gjenkjenne ingredienser i matlukt, og han er dessuten i stand til å komponere matretter som ikke bare overgår selv de arrogantes forventninger til smak — men som dessuten bringer dem tilbake til en barndomsdag da de hadde ramla på sykkelen og ble trøstet med mors franske grønnsaksgraps. Den lille elite-rotta havner i en slags kulturkonflikt med sin dyriske identitet og sin alt-etende familie. Men han realiserer seg som en antropomorfi ved at han nærstyrer en steinteit kjøkkenlærling sånn at gutten blir stjernekokk. Farer truer. Men morskap hersker.
Og «Ratatouille» er virkelig en helt uvanlig skjønn og elegant animasjonskomedie for den som er i stand til å skille mellom safran og piffi. Så kan de minste kose seg med «Motorsagmassakren» og ete akrylamid.