.
Plutselig setter filmen kloa i deg og avdekker sin skrekkelige, sorgtunge innsikt.
Du verden for en klokskap den spanske regissøren Isabel Coixet utviser når hun forteller historien om Hanna. Hovedpersonen er en ung, taus kvinne som pliktoppfyllende utfører monotone oppgaver ved en fabrikk i København. Men hvorfor er hun så ensom og innesluttet? Hvorfor har hun en fast, spartansk meny og et sykelig forbruk av såpe?
Andre regissører ville pøst på med flashback til fryktelige hendelser i fortida (Giuseppe Tornatore gjør det i «Det ukjente»). Coixet holder igjen. Hun viser i stedet Hannas behov for stillhet. Det finnes en smerte som er for stor til å snakke om. Ord strekker ikke til når skammens blykappe tynger skuldrene. Slik får den håpløst abstrakte filmtittelen gradvis mening.
Hvilket lykketreff da at den tause kvinnen tilfeldig føres til et menneske som tror på ordets makt. Etter en ulykke på en oljeplattform trenger en brannskadet mann pleie. Hanna er villig. For en vakker utvikling av et møte mellom to mennesker. Sarah Polley tolker Hanna nennsomt og mesterlig. Tim Robbins gir sin Josef livskraft og pågangsmot. Han er nysgjerrig, men har vett til å vise henne respekt.
Fascinerende er den symbolske bruken av en nesten forlatt oljeplattform som et sted for mennesker som vil være i fred. Plattformen bærer navnet til den kjente danske kvinnen som taler de stemmeløses sak til slutt.
Imponerende, rett og slett.
kristin.aalen@aftenbladet.no