Eventyr og dikt er flott, men jeg spør meg om ikke historien fungerer bedre i boka til Neil Gaiman enn på lerretet? Det blir altfor konkret å se en stjerne falle, krasjlande i bakken og bli til en vakker kvinne.
Vel vel, så finner den unge mannen stjernekvinnen. Det passer ham bra, for han har lovet landsbyjenta hjemme å skaffe henne, ja, nettopp — en stjerne.
Regissør Matthew Vaughn har laget en støyende, fartsfylt historie der hekser og skurker og geiter og pirater fyker om kapp i et storslått landskap. Målet er å stjele stjernens hjerte. Eller rubinen rundt hennes hals.
Heldigvis har regissøren lagt inn rikelig med ironiske innfall, ellers hadde historien blitt tung å holde ut i vel to timer.
Michelle Pfeiffer fører an på heksesiden. For hvert magisk knep hun bruker, rammes den fagre damens kropp av aldringens stygge trekk. Sju prinser kappes om å vinne sin fars kongekrone. Etter hvert som brødrene drepes av sin onde far eller av sine rivaler, dukker de opp som svarthvite gespenster. Det er riktig morsomt.
Og som sagt, Robert De Niro, sjef om bord i et flygende piratskip. Han spiller umandig svekling med gjenkjennbar mimikk. Det kan likevel ikke skjule at berømtheten mest er med for å kaste glans over påfunnene.
Men liker du effekter, blir du fornøyd. Den store oppgjørsscenen til slutt er overdådig i bruken av svart magi og singlende glass.
For øvrig moret det meg å gjenkjenne den engelske landsbyen Castle Combe som heltens hjemsted. Der har jeg vært på ferie en gang. Slikt kan også glede en kinogjenger.
kristin.aalen@aftenbladet.no