Franskmannen Pascale Ferrans versjon bruker 50 minutter før den tungsinna skogvokteren blir grepet av erotisk overmot og føler rundt godseierinnens venstre bryst. Dette er minutter da man får god tid til å angre at man begynte å interessere seg for film. Ferran forteller på den klassiske måten, med konvensjonelle bildeutsnitt, litt korna bilder, sein rytme og en nesten parodisk forkjærlighet for nærbilder av uinteressante detaljer. Folk sturer, spiser og uttrykker en form for nedtrykt, undertrykt engelskhet som skal stå i kontrast til erotikkens blomsterglede. Det er som å se trestokken bli oppfunnet om igjen.
Så begynner den stillferdige underklassen og den seksuelt uvåkne godseierfruen å stønne sammen. Som fribrytere ynker og peser de på i en drøy halvtime, og deretter kommer nakenheten til det fransktalende England. Da pynter folka hverandres kjønnsorganer med markblomster.
Det finnes sikkert glemte bygder i iranske fjellbygder der det naive kvinnebildet og den idealiserte utroskapen vil funke som pirrende nyheter. For oss i vesten er egentlig gamle Lawrence bare en påminnelse om hvordan elendighetene startet, og så kan vi dra på eksursjon til Narvesens bladhyller og beskue mannens livsverk.
Filmen er basert på en lite kjent annen-versjon av Lawrences roman.