Nå. En tvers igjennom gammeldags barnefilm etter en 127 år gammel barnebok fra Sveits. Totalt blottet for «modernisering», trofast mot Johanna Spyris tekst fra først til sist.
Det er jo rørende at regissør Paul Marcus tror at en slik versjon av «Heidi» kan slå an også i vår tid. Forhåpentlig gjør den det, «Heidi» er tungt lastet med sunne verdier som frisk luft, bratte fjell, snill bestefar, kjekke geiter, hjemmeavlet ost. Bare jodling og lederhosen mangler.
MEN BARE de aller minste vil ha utbytte av at filmen er dubbet til norsk. For alle oss andre er det irriterende. Og som vanlig er dubbingen heller ikke særlig god.
«Heidi» er primært beregnet på barn, men regissør Marcus forteller likevel historien på en overtydelig og tafatt måte. Også unger vil ha litt action, men det går tre kvarter før vi får en sekvens med smell i.
FORELDRELØSE Heidi (5) kommer for å bo hos bestefaren (selveste Max von Sydow) sin høyt i den sveitsiske fjellheimen. Her stortrives hun fra første stund.
Men to-tre år senere finner en tante på å «selge» Heidi til en rik familie i tyske Frankfurt, der hun skal være lekekamerat for omtrent like gamle Clara, som sitter i rullestol.
Til tross for at familiens husholderske (Geraldine Chaplin) ønsker Heidi dit edelweisen gror, piffer vår lille pike opp tilværelsen for alle de andre her. Likevel lengter Heidi tilbake til det enkle livet hos bestefaren.
Osv.