De er enkle: Sympatiske mennesker blir elska når de usympatiske er oppbrukte eller utilgjengelige.
I Somerset Maugham-filmatiseringen «The painted veil» spiller Naomi Watts ei dame som i stedet for å flytte inn med King Kong, gifter seg med en ekspert på smittsomme sykdommer. Han spilles av Edward Norton med nazi-naken Ralph Fiennes-nakke, og forskeren er så kjedelig at han tar av seg tøflene før samleie og slår av lyset.
Dette er 1925, da kameratene Freud og Edison såvidt hadde funnet opp lyset, men Naomi vil helst sitte oppå, som om hun var Suzy Creamcheese, mens lampe-watt-ene strømmer over kroppen, så Norton er ikke akkurat den perfekte råne-elskeren. Dama er imidlertid en økonomisk belastning for sin overklasse-far som singel, og derfor gifter hun seg med virus-legen av sosiale grunner. Men når hun sitter i godt innelys, er det på den erotiske libero Liev Schreiber.
Kjærlighetens kår er også sånn: Lenge vil de mange sentimentale drama-tilhengerne føle at dette er en kvinnefilm, for stakkars fortids-damene som måtte holde ut med kjedelige ektemenn som de ikke elsket. Ikke rart at de var utro! Den kjedelige fyren.
Men denne historien snur. For da Norton oppdager at han er blitt bedratt, begår han verdens mest geniale kombinasjon av straff og forførelse. Han tar med kona langt ut på den kolera-ramma kinesiske landsbygda. Der må flyfilla vandre rundt i angst for langsom død, samtidig som hun tvangsfôres med ektemannens fine sider til hun begynner å elske ham eller levra sprekker. Dette er kanskje ment romantisk, men kynismen er genial. Hvis du ikke kan være med den du elsker, elsk den du er med! Og dessuten kan det jo hende at døden kommer og befrir de kyniske fra langvarig samvær med helgenen.
«The painted veil» er en stille og vakker film. Den er velspilt, mjuk, grotesk og tenksom – og jeg tror mange vil føle at de ser utviklingen av en slags frelse i Naomi Watts kompromissvillige stålhjerte. Det er fordi de ikke aner hvordan de utro tenker.