«The Bourne ultimatum» er en slags audio-visuell voldtekt, og egentlig kommer du til å trenge noen å snakke med. Siden selve historien igrunnen bare gjentar seg med nesten søvngjengersk regularitet, er det formen som teller, og den er spesiell. Her er action-scener som vil få den uryddige Dogme-filosofen von Trier til å gripe etter ei hand å holde i, for ikke bare er filmen fotografert av en en halt mann med runde skosåler, den er klippet av den sinte fyren med fôrhøsteren.
Jaktscenene er så hektiske at folk med litt gamle og seine kontaktlinser antakelig må gå ut og bli spylt med Jif for blanke overflater etter bare noen få minutter. Den første halvtimen av filmen holder en fart som sikkert kommer til å forårsake stivna nakke helt bort til fortennene og epileptiske forvarsler i den forlengede marg. Bourne rømmer fra Moskva til Paris, for noen startet «dette», og han skal finne dem.
Joan Allen er på plass i CIA med det falne hoppehåret og det urslitne moralistfjeset sitt. Innenfor organisasjonen som aldri gjorde en eneste vellykka film-ting, står Scott Glenn i mot henne med ansiktsfolder som likner et tørketromla pledd. Og den halvintellektuelle drama-reven David Strathairn går rundt i operasjonshovedkvarteret med knytta kjever og sier «steng alle kvartaler rundt alle byer med blå himmel i 16 mils omkrets de neste sytten åra» hver gang Bourne vaker på monitorene.
En London-journalist får en russisk skjebne etter fantastiske rømningssekvenser rundt Waterloo Station. Den tungsindige lett-cia-eren Julia Stiles dukker opp på feil sted i Madrid og havner, som en uforsiktig nachspielgjest, som reisefølge for Jason B. på ferja til Tanger. Allen tviler på byrået med sin litt for finslige Erna-stemme, men det hjelper ikke. Til slutt står halve bedriften på likvideringslista; det er som å følge de bedriftsøkonomiske forvandlingene i Dagbladet.
Matt Damon er en rein og fin actionhelt uten fakter. Han oppsøker sitt livs Ground Zero og finner det kanskje. Og det er faktisk sånn at vi stiller opp på kino også neste gang han må rømme. Vi er så enkle.