Men filmen gir et godt bilde av de sosiale hindringer som ugifte kvinner møtte langt inn på 1800-tallet.
Manus er bygd på ørsmå biografiske smuler. Man vet at Jane Austen tidlig i 20-årene flørtet med en ire, Tom Lefroy. I filmen blir han den tøffe jusstudenten som har levd livet i London. På grunn av sin utagerende livsførsel forvises han av sin onkel til en prestegård på landet. Og der bor Jane, prestedatteren. Så kan dere ane hvordan det går.
At mye nødvendigvis må være diktet opp i denne ulykksalige romansen, er uproblematisk hvis bare regissør Julian Jarrold får fram problemstillinger som Austen belyste i sitt forfatterskap. Det synes jeg han klarer. Med all tydelighet får vi se hvordan familier med lav inntekt (presten) er avhengig av formuende friere for å skaffe underhold til sine døtre. Ekteskap bygd på kjærlighet hadde dermed dårlige kår, slik også Camilla Collett beskrev i «Amtmandens døtre» 50 år senere.
Men nå, 200 år senere, har fornuftsekteskapet mest historisk interesse, iallfall blant vestlige mennesker. Følgelig føles en to timers film om temaet noe langt.
Det er godt at Anne Hathaway har vokst ut av «prinsesse på prøve»-rollene sine for å spille en ung, tenksom kvinne. Men hvorfor insisterte ikke britene på en engelsk skuespiller til rollen som Austen, heller enn en som snakker med amerikansk aksent?
y.