Filmen er laget etter den skjønne tyske filmen «Bella Magda» med fantastiske Martina Gedeck. Den kan ikke gjentas, og Catherine Zeta-Jones er omtrent så uttrykksfull som en flink ti-åring. Når hun skal imitere kontrollfrik, ser munnen ut som en tykk kvinnes glidelås, og mer spennende enn det blir det aldri. Mot henne spiller hockey-fjeset Aaron Eckhart med en hakekløft som Al Gore bruker på overhead, og han er også en tilforlatelig opplagt mann; hvis det kommer en overraskelse fra Eckhart, roper regissøren «kutt!», og så må annenfotografen løpe til apoteket.
Likevel funker filmen som en frodig, fargerikt og rørende lite fellesskap mellom to kokker og ei lita jenta som mistet mammaen sin. Opera og restaurantmat tilhører de mest overvurderte tingene i verden, men stemningsskapende er de begge, og det er noe uimotståelig naivt ved at filmskribenter sier «vaktel» eller «Pavarotti» hver gang de skal fortelle noe avansert.
Zeta-Jones spiller en stjernekokk som står opp klokka halv fem for å kjøpe torgfisk iført Ringo-lue, og hun får trøbbel da hun som forloren tante må ta seg av et barn samtidig som en uansvarlig, oppgira nestkokk inntar kjøkkenet. Elementært, det også.
Men filmen funker på grunn av ei lita jente som heter Abigail Breslin, og den formidler faktisk et betimelig tetthets-budskap: Barnet burde selvsagt være med tante på jobb sjøl om hun sovna av det, og til helsike med Djupedals døgnkontinuerlige Taliban-skole.