.
Men regissør Juan Carlos Fresnadillo klarer å lage sin egen vri på apokalypsen. Dermed fanges jeg inn.
Ikke overraskende er Boyle produsent for Fresnadillos film. Felles for begge er at de vil sette en skikkelig støkk i oss ved å skildre Englands sammenbrudd på grunn av et drepende virus.
I 2002-filmen kom smitten fra aper. Litt blod eller spytt er nok til å forvandle mennesker til morderiske villdyr på sekunder.
I morgendagens premiere — 28 uker etter utbruddet - er alle briter drept. Prosjektet blir å befolke landet igjen med friske mennesker. I sentrum står to barn som var på kontinentet da katastrofen inntraff. Kan de gjenforenes med mor og far?
Fresnadillo lykkes i å skape snikende uhyggestemning idet man forstår at Englands gjenfødelse ikke vil lykkes. Dessuten, skal storyen fungere innenfor grøssersjangeren, må viruset overleve og angripe på nytt.
Slik får vi rikelig med scener i tradisjonen fra «Dawn of the Living Dead» til «Black Sheep». Men realismen er større. Kannibalene er ikke zombier, bare syke, snerrende mennesker med skrekkinngytende øyne.
Nå ironiserte Boyle i 2002 over tøffe soldater som ikke trengte viruset i kroppen for å gå berserk. Denne gang spiller soldater en langt mer menneskelig og positiv rolle som hjelpere.
Fresnadillo gjentar det velkjente grepet med å la noen ganske få mennesker holde sammen mot den truende faren. Slik får han testet deres evne til samhold og hjelpsomhet. Fryktelige dilemmaer oppstår når friske familiemedlemmer må vurdere å drepe syke for å redde livet.
Akkurat som i Boyles film lykkes Fresnadillo ypperlig i skildringen av et ødelagt London. Igjen fascineres jeg av å se øde, søplete sentrumsgater i britenes hovedstad. Opprenskning ved hjelp av ild og gass vises i virkningsfulle, dødbringende scener.
Men jeg griper meg i å lure på hvordan storyen hadde fungert løsgjort fra den blodige grøsser- og kannibalsjangeren. Vil ikke virkningen vært vel så skremmende om regissøren hadde valgt et realistisk formspråk?
kristin.aalen@aftenbladet.no