Soderbergh er egentlig en tørrpinne, så han ville knapt ha funnet opp en pesto en gang – men den svarthvite Berlin-filmen hans er et dyktig forsøk på å fastholde en gammel form og finne ut hva det gjør med opplevelsen i 2007. Regissøren leker alvorlig med stilen fra «Den tredje mann» og utvalgte noir-filmer fra det pompøse førtitallet.
Skuespillere som George Clooney og Cate Blanchett blir fratatt den litt fargefine nåtidsflottheten sin og effektivt omgjort til plakatflate tids-ikoner. Blanchett ser ut som en smårar Marlene Dietrich-imitator. Hun er så flat på hårtoppen at hun kunne vært årsaken til at volum-shampoo ble oppfunnet før biodiesel. Clooney spiller en slags hardkokt-følsom journalist som i dag ville blitt kalt psykopat og satt til å renskrive søknaden om førtidspensjon. Han får like mye juling som Phillip Marlowe, og går rundt med en bandasje på øret som minner om Nicholsons nese i «Chinatown». Tobey Maguire er krigsprofitør i Tredje-Mann-løypa.
Som i en forskrudd hyllest til «Casablanca» er Blanchett mest lojal mot ektemannen sin, og hun og Clooney skilles i en flyplass-scene som likner komisk på Bogart-Bergman-filmen.
Referansen, referanser! Filmen er ikke akutt engasjerende, men hvis man aldri glemmer Grenouilles besettelser, blir det lett å verdsette en ærgjerrig filmskapers visjon.