Filmen forteller en gjenkjennelig historie om statsadvokaten som etterforsker korrupte forretningsfolk med gode forbindelser, men den gjør det med en nifs, nesten anestetisk ro som gjør filmen til noe annet enn en politisk pliktøvelse.
Demokratiet vårt er ikke noe annet enn en forkledd forlengelse av føydalismen, og det blir synlig når maktmennesker en sjelden gang blir avkledd sine vemmelige privilegier. Det eksisterer en egen sentimentalitet for avslørte sjefer, og i Chabrols film får du møte både forbryternes hvittsnipp-sutring og det grunnleggende hensiktsløse i å forsøke å rydde opp i samfunnets søppelkasser. Filmens budskap er at demokratiets gubbetunge stabilitet også hindrer rettferdighet og forandring.
Isabelle Huppert er nesten ubevegelig i rollen som den etterforskende dommeren. Denne dama blir du engasjert i fordi hun tilsynelatende ikke forsøker å imponere noen som helst.