Elisabeth Bie tekst
Hold fast for en skikkelig kaloribombe av en film! 1962-prinsessen Tracy Turnblad av Baltimore er tilbake — fetere, blidere og mer danseglad enn noensinne.
Det er egentlig ganske naturlig at det kommer en publikumsvennlig remake av «Hairspray» akkurat nå. For «Hairspray» er «Ugly Betty» i anno 1962, den gangen alle så det samme programmet på tv, John F. Kennedy var president og alle hadde høyt, sprayet hår ala Jackie Kennedy. Men også store samfunnsmessige forandringer fant sted dette året. Fellesnevneren for filmen og tv-serien er det fargesterke, outrerte og karikerte persongalleriet som spiller ut en perfekt miks av komikk og alvor.
Tracy elsker tv-showet «The Corny Collins Show», byens hippe danseprogram. Hun vil gjerne være med, danser bedre enn de fleste, men på grunn av utseendet passer hun ikke inn. Det gjør heller ikke de danseglade fargede ungdommene i byen. Tracy er den som tar opp kampen mot diskrimineringen.
Den opprinnelige «Hairspray» fra 1988 er trashfilmregissør John Waters' mest publikumsvennlige film. Den gangen spilte talkshowdronningen Ricki Lake den tjukke Tracy, mens dragdronningen Divine var den enda tjukkere og veldig skamfulle mamma Edna. Siden ble filmen til Broadway-musikal, også denne gangen med en mann i hovedrollen som Edna.
Her spilles Edna av John Travolta i fatsuit. Utover at det er blitt en tradisjon, er det egentlig ikke noe poeng i at denne rollen skal spilles av en mann. Kanskje fant de ingen skuespillerinner i Hollywood som var fete nok?
Ellers er filmen nærmet perfekt rollebesatt. Budskapet er enkelt og politisk korrekt: «jeg er ok, du er ok, og inni er vi like». Men det er absolutt ingenting korrekt med innpakningen: spekket med nostalgisk kitsch og thrash, også i form av mye dans og musikk. Dette er ikke filmen for musikalhatere, det blir nesten i overkant til og med for dem som elsker sjangeren.
Men alt med denne filmen er nesten i overkant. Det er akkurat det som er så herlig.
elisabeth.bie@aftenbladet.no