Audrey Tautou spiller en slags tynn og deprimert Amelie. Like godhjerta som rollefiguren fra Montmartre, men mye blekere, tynnere og tristere.
Camille (Tautou) jobber som overflatetekniker (vaskehjelp), spiser for lite, har dum mor, død far, og bor på et bitte lite iskaldt kvistværelse. Der pådrar hun seg en kraftig influensa, og reddes av den stammende naboen, Philibert, som bruker fargerike tversoversløyfer i fullt alvor.
Philibert leier ut et rom i den overdimensjonerte leiligheten sin til den overarbeidede jentefuten Franck, som besøker bestemora en gang i uka og bruker resten av fritiden til å drikke øl og ha tilfeldig sex med usympatiske damer. Han har dårlig samvittighet for å plassere bestemor på sykehjem, og det går ut over de han deler leilighet med. Stemningen i det lille kollektivet er kjipere enn på bussen tidlig mandag morgen, helt til noen oppdager at det går an å ha det bedre.
Deretter skjer det masse rørende ting som gir en umiddelbar lyst til å se filmen en gang til. På usedvanlig klarsynt vis skapes troverdige personligheter som på hver sin måte avviker fra det dagligdagse. De romantiske scenene er så skjørt og fint utført at man får igjen troen på pariserne som elskelige skapninger, ikke bare uhøflige kjeftesmeller som er livsfarlige i trafikken.
kine.hult@ aftenbladet.no