Hvis du ikke kjøper Antoine Fuquas «Shooter», risikerer du bli valgt inn i Karita-klubben for korrekt avkjølte, fruktige sekstitallsmenn.
Dette er virkelig storarta. Mark Wahlberg er blitt en sann willis. Først myser han over de etiopiske slettene med et slags human-militært supersyn, men da kameraten blir skutt, trekker han seg tilbake i Mikkjel Fønhus-melankoli på gransida av riksveien, og der har han tømmerhytte og tømmerbikkje.
Så blir mesterskytteren invitert til å imitere et presidentdrap, og før du kan si Kennedy, blir han forfulgt av alle USAs forfølgere gjennom de usiviliserte sørstatene, der en mann heller vil snakke ut med Smith og Wesson enn med Dr. Phil.
Filmen er ikke mer komplisert enn øl-vippe, men alt funker slik det skal. Det smeller friskt, og ingen blir tilgitt. Dama har a-mollbasert western-nese og vokaler som rådyr i solnedgang. Hun ber aldri Mark om å ta på svømmebrillene sånn at hun kan bli kåt nok.