Finsnekra komedietitler som «Death at a funeral» pleide i gamle dager bli til vanskapninger som «Gurimalla for en begravelse», og «Hurlumhei i syresvingen». Derfor kan jeg ikke for at jeg tenker på «Stor oppstandelse» som en Gurimalla-film, selv om den egentlig burde hete «Én gravferd og ingen brylluper».
Det er blitt en britisk kaos-genre å samle umotiverte smågnagere til en eller annen høytidskrevende familiesamling og så utsette dem for velforma trivialitetskriser. «Death at a funeral» har frustrasjonsfutt som en sammenkomst i ordførerfamilier, der pengemas og personlige motsetninger samler seg til en slags åpenlys hviskestøy som overgår øyekast-parodiene i Hotel Cæsar. Det skal også være med en oppkava prest. Her er Daniels far død, og den stillferdige hverdagsbriten trener på dårlig gravtale mens slektninger av ujevn kvalitet tjatter seg gjenkjennelig inn i barndomsheimen.
Alt kunne gått greit om ikke en uansvarlig hobby-farmasøyt hadde puttet LSD i valiumglasset. Det går i første omgang utover Marthas advokatkjæreste Justin, men etter hvert forsvinner også et par andre over hekken til det grønne landet. Det er bare å nyte alle: Matthew MacFadyens anstrengte flegma, Andy Nymans hysteriske hypokonder, den røverøde ekshippien Jane Asher (som oppdro Paul McCartney) i rollen som enke, Peter Dinklages uttrykksfulle inntrenger, Ewen Bremners elskovssjuke sosiopat, Alan Tudyks psykedeliske naturlykke og Peter Vaughans overraskende avføring.
Ikke alle vitsene er en utfordring for korsettet, men publikum kan komme til å humre så lenge og så takknemlig at kinosalen låter som en gammel bryggeri-stall. For dette er en smågodt-film, og de er ofte de beste.