Men regissør Bille August kommer hederlig fra oppgaven med sin film om Nelson Mandelas fangevokter.
Det beste er den tidsriktige skildringen av Robben Island i 1968. Skjønnheten i landskapet rundt fangeøya glitrer som et naturens paradis rundt et fengselshelvete. Fangevokternes koner forsøker å skape et trivelig liv, godt skjermet fra skremmende fanger bak murer og piggtråd.
Diane Kruger i rollen som kona til vokter James Gregory er et gullkort i regissørens hånd. Hun spiller ut en ung mors innbitte forsvar for sin lille families framtid. Hennes fortvilte motstand mot å se positivt på landets mest beryktede ANC-fange gjør Gregorys indre, moralske kamp vanskelig og mer troverdig. Joseph Fiennes tolker fangevokterens økende kvaler og voksende depresjon med solid tyngde.
Nesten 20 år etter Mandelas løslatelse har vi glemt mye av apartheidhistorien. Han er nå så kjent som forsoneren at vi strever med å begripe hvor farlig de hvite anså ham for å være.
Her kunne August vært enda skarpere. Det nevnes i filmen at de hvite anså ANC-lederen for å være verdens farligste terrorist. Men regissøren burde iscenesatt et eksempel tidlig i dramaet, slik at vi bedre forstår hvor voldelig man opplevde ANC-angrepene.
Slik August løser oppgaven, står Mandela litt for fort fram som fangen med fjellstø utstråling og klokskap, den han er blitt så berømt for.
Dette er ingen kritikk av skuespiller Dennis Haybert i rollen som Mandela, tvert imot. Han har studert hans mimikk og talemåte og virker imponerende lik ham. Men det fungerer faktisk glitrende når Gregory et godt stykke ut i filmen parodierer sin fanges måte å snakke engelsk på. Vi har lettere for å tro på et moralsk valg når veien til avgjørelsen går gjennom ild og svovel.
Kom ikke å si at ikke Gregorys fortelling er verdt en film. Jeg gir Bille August rett i at vi trenger fortellinger om mennesker som er i stand til å endre oppfatning av sin motstander og velge forsoning mellom fiender.
kristin.aalen@aftenbladet.no