Forfatteren, slik hun skildres av en overskuddspreget Renée Zellweger, framstår som like koselig som unge herr Kanin, usminket, nysgjerrig og varmhjertet.
Tegningene og fantasien hennes er levende helt fra barndommen, selv om den sure overklassemora gjør det hun kan for å drepe kreativiteten. I stedet serverer hun snobbete mat og kleine beilere i en rutete spisestue som ligner en engelsk kakeboks. Faren er med i VM i kinnskjegg, og er litt greiere enn sin kone, men steiler når det virkelig gjelder.
Samspillet mellom Zellweger og Ewan McGregor er bemerkelsesverdig for dem som har sett dem som plastikk-kjærestepar i «Down with love». I denne filmen ser de derimot ekte ut, selv om de er tvers igjennom gode, både på bunnen og på utsiden.
Filmens Beatrix Potter framstår som et unntak fra sin samtid. Hun vil ikke gifte seg, hun tjener sine egne penger, og hun blir med ut og treffer den møkkete allmuen uten å bekymre seg over flekker på de tilknappede blusene. Heller ikke i dag finner man særlig mange rike damer av dette kaliberet. Potter er ikke den som gjemmer formuen i Sveits, eller i innbringende utbyggingsprosjekter for den saks skyld.
«Miss Potter» er en vitaminpille for humøret. For en liten stund får man tilbake troen på at det er de greie som vinner til slutt.
kine.hult@aftenbladet.no