Nei, dette er ikke en husmor-versjon av «Return of the living dead», men et snedig, velstands-religiøst thrillerdrama der virkelighetene etter hvert inngår så uhellige forbindelser at Sandra må lage sin egen kalender over hvilke dager ektemannen er død og når han er i live. Med den og en forståelsesfull prest som åndelige rettledere hiver hun seg ut i et risikabelt forsøk på skjebne-manipulering. Det er nå jeg skal skrive at jeg ikke må røpe hvordan det går.
Bullock er datter av en operasangerinne, og hun ble skapt for lidelse. Mesteparten av filmen foregår i det kirkegårdsbleike kristusfjeset hennes, omkranset av mahognikrøller som antakelig oppsto da snekkern høvla stegan tå røtne bord. Mange vil oppleve nærkontakten med Bullock-hud som en overdose karamellpudding — mens de som lengter etter hviskende stemmer og voldsomme følelser, vil føle at Sandra står til historien som en fluorisert gullfisk i et turkis perlemors-akvarium. Det gjør skamløst godt å se henne ha det vondt. Det er som en form for gråtkvalt dessert-sanselighet å se henne kramse med de stakkars barna. Bare Sandra setter seg inn i bilen, kan du kjenne at klumpen i halsen vokser, og etter hvert syns du kan se en form for klaustrofobisk panikk i ektemannens øyne: Herregud, jeg drukner i sentimental drama-musikk og elsker-du-meg-sirup, og jeg må komme meg ut herfra!
«Premonition» er en engasjerende film på sitt litt spesielle vis.