Det kunne ha ført til at også mennesker med selvinnsikt fikk et avslappa forhold til sin egen prestasjonsevne.
I stedet er «Andre omgang» en kontinuerlig kommunikasjonskrise. Nok en gang har en norsk filmskaper klart å lage en film som ikke bare handler om ingen ting, men dessuten gjør det med dårlige setninger. Dårlige setninger er like norsk som puddelbunader og ketchupgrisete pølseservietter. Norske setningsprodusenter har lett for å late som om innholdet skal ligge innimellom, og halve litteraturen består av beskrivelser uten egentlig forstand: «Det var første gang hun tok på seg selv; lot hånden bli liggende på låret. Så reinsdyrene i tapetet. Hva tenker de nå? Lav kveldssol.»
Setningene i «Andre omgang» er ikke litterære, men de er boklige i den forstand at de ikke forsøker å kommunisere. Schøyen og Johannes Joner spiller et merkelig oppfunnet ektepar i 46 års alderen, og etter en farseaktig beskrivelse av hennes kreftangst, vandrer filmen ut i den uforløste forstadserotikkens banale grenseland, og der skjer det dummere ting enn i Nettavisens Aylar-journalistikk.
Bror hans flytter hjemmefra etter at kona har skreket om den nye kjærestens analsex til sine små døtre i en scene som er så utillatelig logikk-skeiv at den burde ført til unntakstilstand på apoteket: Stå klar med pille og vann, her kommer en norsk manusforfatter!
Den tredje fotballtilhengeren er brødrenes pappa Baard Owe som vandrer rundt som en bauta over de eldres absolutte humørløshet og er latterlig i veien for alt. Aftenbladets journalister har naturlig nok henlagt høstfesten sin til pensjonistbula Skipper Worse, så avisa har spisskompetanse på gamle menneskers festlighet. Dette kan vi.
Hovedpoenget er at de tre mennene holder lidenskapelig med Skeid. Nå er det antakelig flere som var der da enhjørningene parret seg enn de som så Skeid spille fotball, men likevel: Så sære som dette er ikke engang folk med Johannes Joners hakeskjegg.
Film-bloggen: Les hva Erlend Loe har sett i helga!