Sør-koreaneren Joon-ho Bong danser og vrir fram en film som gjør at man måper ofte i løpet av to timer, og denne litt sløve formen for anerkjennelse oppstår ikke på grunn av storslagne spesialeffekter. «Gwoemul» har en dramatisk, patosfylt folkenærhet som sitter som kleppkrok i magen. Monsteret er en slags klatrende basilisk av alien-opprinnelse, og på et nesten metafysisk eller metaforisk vis er den øgleaktige kjøtt-eteren blitt et melankolsk ikon eller en klovn. Du føler altfor sterkt at den representerer noe spesielt, og det er seoul i havet å finne helt ut av hva det er.
Folka i fortellingen er skjønne hinsides en tabloid beskrivelse. Bestefar til skolejenta Hyun-seo driver en merkelig blanding av uterestaurant og kiosk langs Han-elva sammen med den litt enkle sønnen sin, som også er alenefar til Hyun-seo. En tid etter at amerikanerne har sluppet ut de formale dehydene sine i elva, kommer et monster svømmende. Det låter kjent, og du har aldri sett maken, for den nifse begivenheten er skildret som en slags folkefest i en Kaurismäki-film, og i et mylder av irrasjonelle reaksjoner oppstår en skakende familiekatastrofe. Egentlig bør dere ikke vite mer.
Resten av filmen er en merkelig, poetisk og rå helteskildring av familien Parks kamp mot udyret — samtidig som filmen skildrer med nesten farseaktig fandenivoldskhet hvor idiotiske sivilisasjoner blir når de trues. Virologene svermer svimete. Soldater og politifolk gjennomgår en tragikomisk idiotisering før de borer i den ulykkelige nuddelkokkens kranium for å finne opphavet til all ulykke.
Men sterkere enn satiren er det etsende komi-dramaet. En utålmodig studentbror, den magre og triste bueskyttersken, den lille tyven, den sjokkerte faren da han oppdager at sønnen faktisk ikke kan telle patroner. For noen ansikter. For noen skuespillere. Og for en drivende historie med alle sine overraskende utflukter og logiske innfall. For en macho-femi følsomhet. For et filmland!