En liten pike rynker pannen og de store, mørke øynene blir enda større. Sakte rister hun på hodet og svarer nei.
— Mannen din er død, du har blitt enke.
Slik starter den kritikerroste og prisbelønnede filmen «Vann», som er lagt til kolonistyrte India i 1938, på den tiden Gandhi begynner å bli kjent. Den kontroversielle mannen som lytter til samvittighetens stemme.
Lille Chuiya, som knapt har fylt åtte år, stues bort i et enkehus, et råttent fellesskap av utstøtte kvinner med døde blikk og minner fra den tiden de var gift. Da de framdeles var noe verdt. Nå er håret deres brutalt klippet av, klærne fargeløse, og maten redusert til et minimum.
Etter hvert blir Chuiya kjent med vakre Kalyani, som i all hemmelighet forelsker seg i den nyutdannede juristen Narayan. Men det er bare en hake ved det hele: Enker skal ikke gifte seg på nytt. Alene tanken på et nytt giftermål regnes som den største synd.
Filmens innpakning er vakker. Det ligger nesten noe poetisk over de fargerike bildene, som forsterkes av indiske rytmer, lyden av sitarer og intense stemmer. Det er kontrastenes India som speiles, med enorme klasseskiller, tvungent horeri og religionens sterke forankring. På den ene siden av byen knitrer det fra grammofonspillere - den andre siden høres stønn og skjærende klagesang.
Historien er gripende, og slettes ikke så forutsigbar som man først får inntrykk av. Dessuten er den høyst aktuell, selv om handlingen foregår 70 år tilbake i tid. Framdeles lever hundretusenvis av indiske enker under liknende forhold. Men, som en av kvinnene i filmen sier; man kan framdeles håpe på å bli gjenfødt. Som mann - hvis Gud vil.
«Vann» ble Oscar-nominert for beste fremmedspråklige film og vant prisen for beste film under Film fra Sør i fjor høst.
silje.herget@aftenbladet.no