Jacobsens debutfilm er så overflødig at det nesten føles som en bevisst kultur-ytring. Siden det er sånn at vi virkelig lever i et oladunk-land der tidligere kulturblekker henvender seg til Jan Guillou for å få lege-råd, er kanskje «5 løgner» en melding om at vesentligere enn dette er vi ikke. Her er en film der klønete innholdsløshet etter hvert avløses av et ufordøyelig føleri, og det er antakelig hva vi fortjener.
Mosaikk-filmen som genre ligger gudskjelov på dødsleiet. Ingenting i filmkunsten har ført til verre imitasjoner av overvurderte livsfunksjoner. I Jacobsens sentimentale pludre-drama er der ingenting som likner på noen ting.
Pia Tjelta spiller en halvtenkt og ubevegelig ukrainsk kanskje-prostituert som kanskje har hiv og kanskje skal sendes hjem av en urimelig tutlete harrynordmann spilt av Jon Skolmen. Michalis Koutsogiannikis er en hjertegod, men hjertesyk homofil 60-åring som har fantasi-fantastisk sex med ung prostituert mann og bare opplever lykke og flotthet etter prinsippet: Aldri si noe vondt om homsene. Kim Sørensen spiller verdens teiteste nordlending og klovn og har en av de fæleste rollene i norsk film noensinne — en oppvisning i usjarmerende dumhet uten annet poeng enn at han ble akkurat som far sin. Det er som å få besøk av ei Narvesen-hylle. Gard B. Eidsvold spiller ukul næringslivsgubbe med barn som har Downs syndrom, og siden det ikke finnes eksakte fakta om filmen noe sted, må jeg gå ut fra at Charlotte Frogner er den rullestol-fanga Amnesty-jenta som trøbler med kjærligheten som om hun hørte hjemme i en pubertetsserie på NRK etter skoletid.
Det sies ikke noe interessant. Filmen er i altfor mange scener klippet etter amatørmessige att-og-fram-prinsipper, det er ingen rytme eller stigning, ikke noe intellektuelt eller følelsesmessig svev over handlingen.
Det mest identitetsskapende ved filmen er i grunnen at alle røyker alle steder. Det må være regissørens budskap. Han om det. Kanskje han følger opp med en asbestkomedie?