Følgodt-ting kommer i smågodt-mengder: Drew Barrymore tar på seg rød kjole for å krøsje en eks – det er jentefilmenes G-punkt. Hugh Grant tar tilbake igjen det stygge han sa – den slags er antakelig viktigere enn en notarbekrefta orgasme. Etter blodsommeren på kino burde Frode N. spandere en Hugh Grant-festival på muntre kvinner og deres fornøyde menn, for Grant er ikke bare en fantastisk filmflørt, han er en genre. Replikkene sitter som støpt til skuespillerens kropp – han har antakelig med sin egen forfatter som sørger for at han snakker likt i alle filmer.
Grant spiller rørende og samtidig imponerende som slukna stjerne (det vi kaller svart hull) – antakelig inspirert av den andre fyren i Wham!. Han opptrer for mødre i fri virkelighetsflukt, en sverm av overoppheta hukommelser som når som helst kan brenne et hull ned til Kina. In your hand. Barrymore spiller plantevannersken som kommer inn i popstjernens liv da han skal skrive sang for den tidskorrekte tåke-beiben Cora, en tynnstemma liten varehusorkidé for allmuen. Det viser seg at Drew har draget på poptekster, og en søt, barmhjertig liten symbiose oppstår.
Hugh Grant synger. Det er også til å få tårer i auene av. I det hele tatt: Hva skal vi med sola?