«Hannibal rising» er en litt halveuropeisk epoke-thriller med utspekulerte psykopatdrap, og den er først og fremst uelegant og tung på labben. Den opprinnelige Hannibal Lecter er en mytisk filmskikkelse, og han har ikke barndom. Bare de som ser seg om etter unnskyldninger, har barndom, og Hannibal angret aldri.
I begynnelsen dreper og spiser lithuanske soldatvillmenn Hannibals lille søster, en hendelse som både tematisk og visuelt påfører filmen varig tap av sjelsevner. Franskmannen Gaspard Ulliel spiller den hjerteskadde ungdommen som etter hvert kommer til triste tante Gong franske slott, og der pågår det en del uforløste eros-klukk mellom de to. Men den unge mannens karriere som slakter og kannibal forblir en overbegrunna påstand om pinlig adferd. Ulliel vrenger med sitt framstående nebb og ser etter hvert ganske behandlingstrengende ut – men han er aldri Hannibal Lecter. Hannibal var en snobbete kammermusikk-elsker, og han hevnet seg aldri. Alle hans gjerninger var utsøkt selvstendige og kompromissløst elitistiske og estetiske. «Hannibal rising» kommer fra slummen.