Egentlig har den alle standardingrediensene som trengs for å lage lett underholdning, handlingen er til dels forutsigbar, men likevel tar det tid før man får tak på det robinsonske universet. Grunnen til det er sannsynligvis den tilsynelatende uendelige rekken av absurde karakterer som blir introdusert fortere enn du rekker å si totlevas.
Framtiden ser ut som Mikke Mus' klubbhus og såpebobleversjonen av Star Wars. Den herligste av alle figurene er slemmingen/dommingen, som slanger seg rundt i en edderkoppaktig kropp og ser ut som om han lukter vondt.
Hovedpersonen er 12 år gamle Lewis, en langt over gjennomsnittet oppfinnsom gutteromsnerd som blir lagt på trappa til et barnehjem som baby. Der blir han funnet av en godhjerta barnehjemsbetjent i nystrøkne strikkejakker, og trass i utallige forsøk, er det ingen som vil adoptere den skjønne lille gutten.
Dette fører til at han finner opp en dings som skal hjelpe ham å finne sitt biologiske opphav, og dette fører igjen med seg møter med merkelige skruer med bowlerhatt, syngende mafiafrosker, en fjern slektning av C3PO og det som verre er.
Som disneyfilm er dette en opplevelse litt utenom det vanlige. Til tross for at de smått rørende momentene og den litt lettvinte humoren er med, har filmskaperne strukket seg lenger inn i det absurde og timburtonske enn hva vi er vant til fra den kanten. Og det er i grunnen helt greit.
kine.hult@aftenbladet.no