I et slags universelt Super-Stokka sitter en egentlig snill gutt fanget i huset med øvrighetens klamp om foten, så det eneste han kan bruke dagen til, er (nei, det gjør han ikke) å rote merkeklær utover golvet sitt og spionere på naboene. Hvis han hadde sett James Stewarts selvplaga blikk i Hitchcocks «Vindu mot bakgården», ville han ha visst at nabokikking alltid er en dårlig idé.
I første omgang fører latskap til at Shia LaBoeuf (som også spiller «Transformers») driver en slags hornytologisk bevåking av den nye jenta i nabolaget, Sarah Roemer. I den avgjørende andreomgangen oppdager han frontbulken i sin nestes bil og setter nabo David Morse i akutt forbindelse med nyheten om en landsdekkende kidnapper og seriemorder. Sammen med kameraten Ronald (som antakelig er ca. 17 år og fikk fornavnet sitt like etter at Reagan var president — skummelt!) hardygutter (jo, det er et verb) blivende kjærestepar den gråhåra småviltsjekkeren. Vi står med andre ord overfor en klassisk Mesterdetektiv Blomkvist-konstellasjon: Kalle, Eva-Lotta og Anders etterforsker underlig voksen, men ingen tror på dem. I vårt tusenår skjer det mest med mobiltelefoner, overvåkingskameraer og internett, men stemningen er den samme som hos Astrid Lindgren.
Filmen funker så bra fordi den er romantisk, sosialt oppmuntrende, forfulgt av godt vær og spilt av opplagte og dugelige ungdomsskuespillere. Thriller-avslutninger er så tradisjonsbundne at de antakelig fortjener en plass i folkemuseet, men denne repetisjonsøvelsen er i hvert fall spennende for det. Gamle mennesker som husker Matrix-filmene, vil bekymre seg over at Carrie-Anne Moss nå har rykket opp i den seniorgruppen av damer som spiller tenåringsmødre. Før du vet ordet av det, blir hun gift med Harrison Ford.