Men jakten på tempelridderskatten svekkes avsvakt spill og urytmisk regi.
I fjor ble norske kinogjengere kjent med firkløveret Katrine, Nis, Mathias og Fie som jaktet på en tempelridderskatt på Bornholm. Nå kidnappes Katrines far til Gotland, og ungene følger etter. Det blir det spenning av.
Men først: Rammefortellingen, lagt til høyst moderne dansk nåtid, virker underlig klossete formidlet. Det blir vrient å tro at en vanlig 14-årig jente har en far som er stormester i tempelriddernes orden. Gjentatte «hva fanden laver du nuh?»-utsagn er helt på sin plass. For den nye regissøren av oppfølgerfilmen, Giacomo Compeotto, klarer ikke å lokke meg naturlig inn i fiksjonen. Det burde han fått til.
Da hjelper det veldig at Gotland hver sommer feirer middelalderuke. Folk går rundt i Visby i tidsriktige klær og iscenesetter spill som illuderer hendelser fra den gang. Dermed får barnas leting etter den forsvunne faren en middelalderstemning som den sårt trenger. Skurker kledd i svarte munkekutter, ridderdrakter og gjøglerkostyme hjelper også på å gjøre fiksjonen troverdig. Synd da at klippingen i ridderkampen mangler riktig rytme.
En viss godhet får man etter hvert for de fire vennene. Men heller ikke deres spill sitter så godt som det burde. Jeg hadde ventet det bedre fra danskene.
kristin.aalen@aftenbladet.no