Skildringen av afrikanere skjemmes av imitert ape-estetikk: Det er for eksempel altfor mange filmer der afrikanske frihetskjempere fremstilles som rabiate barbarer som vifter med våpnene og hoier primitivt begeistra for vold. Kanskje er det sånn, men det betyr ingenting. Vi har ikke rett til å framstille Afrika sånn lenger.
Hele «Blood diamond» bygger på den amerikanske forestillingen at alle afrikanere med våpen er ville dyr, og man må først og fremst sørge for at de går tilbake til treplogen. Derfor må de ihvertfall ikke få selge diamantene sine, for da kjøper de geværer, akkurat som de ukontrollerbare indianerne gjorde i Amerika.
«Blood diamond» er i tillegg et ekstremt tåpelig romantisk drama som ville blitt hudfletta og æreskjelt av vestlige filmanmeldere om den ikke hadde simulert samfunnskritikk. De hvite skurkene er kyniske diamanthandlere som kanskje finnes og kanskje er helt annerledes. Uavhengig av dokumentarisk troverdighet har temaet samme magiske virkning på europeere som ordet «våpenhandler» i den like dumme Nicolas Cage-filmen «Lord of war».
Leonardo DiCaprio spiller sørafrikansk leiesoldat som oppdager at en afrikansk fisker i slaveri for frigjøringsrørsla har funnet den store rosa diamanten. Allerede der oppstår to vitser. Å jakte på den store rosa diamanten er bare et brettspill for snille regnværsbarn. DiCaprio er faktisk et snilt diskotek-barn, og hver gang han skal se kynisk ut, skyver han underkjeven opp, sånn at han ser ut som en paralysert snustygger. Jeg har en bønn: Dere må ikke la Disco-Leo spille farlige forbrytere og farligere soldater. Det blir Lille Kylling 2 hver gang.
Enda verre er den casablankiske romansen med Jennifer Connelly. Hennes styrke som skuespiller var at det litt tomme blikket virket som en naturlig fortsettelse av enkel kropps-sensualitet. Når dama skal se ut som om hun tenker, virker ansiktet som et hjelpeløst offer for sykdom eller medisinmisbruk.
En scene der Disco-Leo sitter skadeskutt i fjellsida og snakker sentimentalt med journalistdama si er antakelig en av de verste kalkun-begivenhetene i historien.
Djimon Hounsou står for filmens eneste vanntette fortelling og avspeiling av troverdig lidenskap. Han forsøker å finne sønnen som ble bortført av de ville frigjøringsapene, og den delen av historien engasjerer. Her er ekte fortvilelse, ekte raseri, ekte kjærlighet og tvilrådighet. Og Hounsou trenger ikke forstrekke fjeset sitt for å se voksen ut.
Men han kan ikke redde amropeernes lystent masochistiske fordomsdrama.