Christian Skolmen spiller en litt merkelig selvopptatt kaféfyr som tar seg av alle rundt seg i et uholdbart, gledesløst sorg-martyreri. Eva Röse spiller forretningskvinne som om hun ble bedt om å være krysningen av dronning Silvia og Guds Mor, og til innledning er hun ukarismatisk som mædiramma hunnsau. De blir kjærester på tvers av Visakort-grensene.
Historien blir dessuten ulekkert oppstasa med kjæledyr-fragmenter: Ei fargerik enslig dame fra Nord-Norge, en lam homofil politimann, en pedantisk mega-nevrotiker og en døende handikappa ung mann med edle foreldre. De er utbrukte folkeforførere som Spaghetti à la Capri og engangslighterne, fredagsfylla, Sinatra-karaoken og afterski-kakaoen, og jeg undret meg støyende.
Bedre ble det ikke da manusforfatteren problematiserte gen-forskning etter prinsippet «vi skal ikke helbrede de syke, men akseptere dem».
Så skjedde det noe med irritasjonen. Folka er så søte at jeg begynte å smile til dem. Historien unngår noen åpenbare feller (den store krangelen uteblir faktisk nesten), skuespillerne holder fast på smålåtenheten sin og blir enkelt og fortjent rørende. Jeg begynte å følge med, for av og til er vi lettrørte folk i Norge, og det skal vi være glad for.